"THE MAGIC OF ELVIS" - "KORONAKONSERTER" MED STEPHEN ACKLES OG EIGIL BERG.

Kommentarer fra Eigil etter hver konsert.

THE MAGIC OF ELVIS VOLUME 1 - 9. MAI 2020

Det kom oppfordringer på både "Railroad Man" og "Så fin du er" underveis, men denne kvelden og denne konserten var altså øremerket musikk fra Elvis Presley.
Det var kick med et såpass dypdykk i Elvis-materien, vi hadde begge plukket fram egne favoritter fra et rikholdig repertoar som har betydd mye for oss.
Vi kom oss gjennom 26 låter på halvannen time i tillegg til anekdoter om låtskrivere som Dave Bartholomew, Don McLean, Buffy St. Marie, John Rostill, Chuck Berry og Bill Monroe med flere.
Jeg tror det er første gang jeg har gjort barndomsfavoritter som "Don't Ask Me Why" og "As Long As I Have You", begge fra King Creole-filmen, og "In My Way" fra Wild In The Country, i konsertsammenheng.
Jeg føler jeg har musikken fra den første Elvis-perioden fra 1954 til 1962 dønn inne, det samme tror jeg Stephen kan si om mye fra 70-tallet. Han har jo også "stemmen" til de virkelig "store" vokal-framføringene som "Until It's Time For You To Go", "The Wonder Of You", "Fame And Fortune" og "And I Love You So", så kunne vi heller dele på vokalen i "Pledging My Love", "Stand By Me" og "Always On My Mind".
Noe ble tatt helt på sparket, ting som "Blue Moon Of Kentucky", "I Want You, I Need You, I Love You", "One Night" og "Suspicious Minds", og låter som "Good Luck Charm" og en førstegangsframføring av "I Gotta Know" var heller ikke hverdagskost for noen av oss.
Som låtskriver var det fint å få hylle Don Robertson. Jeg kunne godt tenkt meg å ta flere av de sarte pianoballadene hans fra tidlig 60-tall, men Stephen gjorde en solid Robertson-klassiker i en stemningsfull og kraftfull "I Really Don't Want To Know", en framføring fra Stephen som for meg ble et av høydepunktene denne kvelden.
Jeg fikk også framført to andre barndomsfavoritter med "Don't Leave Me Now" og Jerry Leiber og Mike Stollers "Treat Me Nice", begge fra den klassiske Jailhouse Rock-filmen. Dette var noe av det første jeg kjøpte på plate da jeg var liten, husker jeg; begge fra EP'en med musikk fra Jailhouse Rock.
"I Will Be Home Again" har jo Stephen og jeg gjort i duett på hans The Presley Project-album, men et medley av "Rip It Up" og "Ready Teddy" var noe jeg satte sammen rett før konserten, siden det var samme dag, 9. mai, det ble gjort kjent at Little Richard hadde forlatt oss.
Jeg fikk Stephen med på et par av de ni versene i Chuck Berrys tekstøvelse "Promised Land", en låt jeg gjorde mye med NJS etter det første samspillet vårt med James Burton i '83. Stephen og jeg nærmest kasta ball på sparket der og da med leadstemmen på "Let Me Be There", denne og "Return To Sender" var jo også låter jeg hadde inne fra NJS' versjoner.
Vi valgte å ta avslutningen "Can't Help Falling In Love" langt nærmere 1961-originalen enn de stadig mer voldsomme versjonene mange kjenner fra Elvis' 70-talls konserter. I mine ører fikk denne fine låta nesten en ny identitet som avslutning. Og mer nær inspirasjonskilden, den vakre og stemningsfulle "Plasir d'Amour".
Joda, det innbyr til reprise, dette her ...

 

THE MAGIC OF ELVIS VOLUME 2  - 23. MAI 2020

Jeg kjøper blindt mantraet til Stephen "Nå kosær vi vårs!"
Dette er sanger vi har vokst opp med , både Stephen og jeg. Oppfordringene haglet inn, både 50-talls rockere, obskure filmsanger og de store 70-talls-balladene, alle med fellesnevner Elvis Presley.
Vi dro det hele i gang med låta Rolling Stone kåret til den viktigste innen rock-historien "That's All Right" før neste låt ble første innslag av alle "B-sidene" vi ville presentere denne kvelden. Paul Simon har uttalt at "Mystery Train" var den tøffeste single-låta i rockens barndom, men det var B-siden "I Forgot To Remember To Forget" som ble Elvis' første nr. 1 på Country-listene sent i 1955. Halvt glemte men ofte strålende B-sider kom ofte i skyggen av de voldsomt populære A-sidene, det skal litt til å hamle opp med A-sider som "Good Luck Charm", "It's Now Or Never" og "Hound Dog". Andre B-sider vi profilerte i konserten var den nydelige "It Hurts Me" (et av høydepunktene fra Stephen denne kvelden), "I Beg Of You", "Ask Me" og "Anything That's Part Of You", den siste skrevet av en av mine favoritter fra tidlig 60-tall Don Robertson.  Jeg synes det er viktig å få fram låtskriverne bak alt dette materialet, en kapasitet som Otis Blackwell for eksempel, er mannen bak både "Don't Be Cruel" (opprinnelig nok en B-side), "All Shook Up" og "Paralyzed".
Stephen viste oss Elvis' fascinasjon for de italienske balladene som "Surrender" ("Torna A Sorrento") og "You Don't Have To Say You Love Me" i tillegg til før nevnte "Ask Me" (med originaltittel "Io").
Det "spirituelle" repertoaret ble representert ved "Lead Me, Guide Me" og "Crying In The Chapel", og første Elvis-komposisjon fra Doc Pomus og Mort Schuman, "A Mess Of Blues", var jo også en B-side når jeg tenker etter. Det er ikke ofte jeg har sunget "Don't", som jo er nok en perle, og denne gang en ballade, skrevet av de to viktigste leverandørene av kvalitetsrockere ved siden av Chuck Berry, de hippe og kvalitetsbevisste Jerry Leiber og Mike Stoller. Leiber/Stoller ble også representert ved klassikeren "Trouble" fra den New Orleans-inspirerte King Creole-filmen, og siden vi første tenkte New Orleans, klinte vi også til med Lloyd Price's "Lawdy Miss Clawdy". Kick også å få gjøre en "barndoms-favoritt" som "Anyplace Is Paradise". Jeg føler jeg virkelig har hatt denne inne et langt liv!
Jeg inviterte Stephen  over til pianoet for å dele på soloen i "I'm Coming Home" fra en av mine favoritter Charlie Rich (som også begynte karrieren på Sun i Memphis). Stephen og jeg delte på vokalen i en annen "barndoms-favoritt" "A Fool Such As I", men drama-ballader som "My Boy" overlater jeg helt og holdent til Stephen.
Vi dristet oss litt utpå med en desidert førstegangsframføring (for oss begge) av kveldens mest originale oppfordring "The Bullfighter Was A Lady", som ble en aldri så liten "høydare" i all sin kvasi-opera toneganger og sin ganske så originale tekst. Faktisk et ganske show innslag, til begges overraskelse, tror jeg jeg kan si ...
Både Kris Kristoffersons "For The Good Times" og en nærmere Everly Brothers-framføring av "Let It Be Me" synes jeg ivaretok originalenes stemningsbilde, det virker som om vi finner hverandre lett i slike stemningsballader, Stephen og jeg.
Jeg føler vi fikk satt "If I Can Dream" i tidsriktig perspektiv, det var jo bare et par måneder før Elvis-innspillingen sommeren 1968 at Dr. Martin Luther King ble skutt i Elvis' hjemby Memphis og komponisten nok trakk linjer fra Kings berømte "I have a dream"-tale. Som om ikke det var nok ble jo også Robert Kennedy tatt av dage, og det i Los Angeles, bare uker før Elvis gjorde denne innspillingen i Burbank, Los Angeles. Stephen er en av de få jeg vet om som kan gjøre en så krevende låt på troverdig vis her hjemme, det skal han virkelig ha!
På Elvis-vis var "Can't Help Falling In Love" fortsatt avslutningsnummeret, men fortsatt nærmere den rolige "Blue Hawaii"-originalen enn hva vi forbinder med 70-talls-utgaven.

 

THE MAGIC OF ELVIS VOLUME 3 - 5. JUNI 2020

Det ble en tredje konsert med dette konseptet fredag 5. juni 2020:
Det var Stephen som hadde et ønske om at jeg skulle åpne kvelden med "Money Honey", en av de mange R&R-klassikerne Elvis gjorde tidlig i karrieren. Enda tidligere, fra Sun-perioden (1954-1955) hentet vi fram "I Don’t Care If The Sun Don’t Shine" og "I’m Left, You’re Right, She’s Gone". Det er sjelden vi får gjort disse.

Så måtte vi jo få med en hyllest til Hank Williams, låtskriveren og artisten som levde ut rock’n’roll-myten lenge før det begrepet overhodet hadde kommet på banen. En litt rocka versjon av klassikeren "Your Cheatin’ Heart" og sangen Elvis kalte "The saddest song I’ve ever heard in my life"; "I’m So Lonesome I Could Cry". Stort kick å få gjøre begge disse to.
Leiber/Stoller var igjen godt representert, denne gangen med selveste "Jailhouse Rock" og en annen perle som Elvis gjorde i filmen Roustabout, der han hentet fram Coasters’ "Little Egypt". Jeg sang denne i bandet jeg hadde FØR Morgans, en veldig show låt å synge, og det er tydelig at teksten sitter inne fortsatt. Og Stephen spiller med i "refrengene" og "henger seg på" også underveis i versene.

Og når det gjelder å ha tekster inne, det var vel til NJS’ Let’s Boogie jeg lærte meg hele historien i Chuck Berry’s "Maybellene". Jeg merker at det sitter fortsatt. Jeg gjør den med Granlund av og til, der Trond henger seg på, det samme opplevde jeg med Stephen her.
Nydelig å høre at flere har hørt mye på denne, det er litt av en tekst å få med tunga på, såpass kan jeg røpe. Jeg husker når jeg fikk spille denne i konsert med selveste "First Poet Of Rock’n’Roll" (må jo fortsatt få lov til å skryte av det), at Berry selv ba oss holde kompet nede under "Memphis, Tennessee", her var det en fin liten mini-novelle der det (også) var viktig å få med seg teksten. Under fredags-konserten delte Stephen og jeg på versene. Sterke låter fortsatt, disse fra Berry-katalogen ....

Stephen var selvsagt også innom mange av de "store" balladene, "Hurt", "Solitaire", "My Way" og "It’s Now Or Never". Stephen er jo bare unggutten i forhold til meg, han ble faktisk 10 år yngre den gang jeg ba Vega forlag rette opp fødselsåret hans til andre utgave av Norsk Pop & Rock Leksikon, (kunne jo ikke gjøre det samme med meg!), likevel, denne "unggutten" har mye historikk inne. Da jeg bare i forbifarten nevnte et navn som Mario Lanza var han der tvert med åpningsstrofene av "Be My Love". (Jeg gleder meg til å se og høre Erik Bye-hyllesten hans når koronaen etter hvert slipper). Og til de som aner at jeg blir litt blåst av stolen både av trøkket men også av overraskende tonevalg, er det ikke "spill for galleri’". Det er på orntli’. Samtidig aner jeg et felles kick når vi av og til improviserer både ut fra (til tider kanskje noe overraskende) pianokomp, felles fraseringer og "call and respons" i sangen som bare kommer der og da. Mye musikalitet i dette, synes jeg å merke ...

Merka også jeg fikk kick av "Mean Woman Blues" med tekstlinjer fra både Elvis- og fra Jerry Lee-versjonen. Det samme med countrysvisken "Sentimental Me", en av de mange litt bortgjemte perlene fra tidlig 60-tall jeg tror jeg ikke har gjort før. Den også en personlig favoritt.

En annen favoritt er (og har vært lenge) "I Believe", en kort men innholdsrik klassiker som også fikk plass denne kvelden. Så er det dessverre lett å linke "In The Ghetto" til dagens situasjon, det ble en passende påminnelse om brutaliteten i hva som tillates å skje og reaksjonene som eskalerer i USA disse dagene. Det er viktig å ta avstand her …
Syntes jeg måtte få hylle låtskriver Don Robertson nå som sist, denne gang med den vare og stemningsfulle balladen "They Remind Me Too Much Of You". Ikke ofte jeg får gjort sånne ting i konsertsammenheng, får stadig påminnelser om hvor mye noen av disse sangene har betydd for meg.

Jeg tror også låter som "Have I Told You Lately That I Love You" (må'kke forveksles med den nydelige Van Morrison-låta), den litt glemte 60-talls-hit’en "She’s Not You" og "Young And Beautiful" alle var førstegangsframføringer i konsert for min del.

Et stjålent blikk på klokka mot slutten av konserten fortalte meg at vi lå godt an, dvs. at vi også denne kvelden godt kunne putte inn et par ekstra låter på sparket, og "From A Jack To A King" kom nok like overraskende på Stephen som "Unchained Melody" kom på meg. At vi kan tillate oss sånt synes jeg bare forsterker feelingen av at disse konsertene er veldig "nedpå", jeg tror vi hver gang har satt pris på å la sånne impulsive innfall få plass – liker sånt ....
"Innspurten" ga plass til en felles favoritt i Kris Kristoffersons "Help Me Make It Through The Night", og igjen aner det meg at Stephen har hørt på Jerry Lee-versjonen. "Moody Blue" var jo den siste stor-slager’n til Elvis her hjemme, kanskje en av grunnen til at så mange der ute nå ønsket seg denne også fra oss. Originalen slo an i 1977, det var en tid med disco, kan nesten høre den inspirasjonen også i "Moody Blue".

Vi har kun kjørt forskjellige låter under alle disse tre konsertene – med ett unntak; avslutningen var også Elvis’ avslutning på alle konsertene han holdt fra 1969 til 1977, så vi
følger den: "Can’t Help Falling In Love".

Igjen; takk for oss og hjertelig takk for responsen!

 

THE MAGIC OF ELVIS VOLUME 4 - 19. JUNI 2020

 

Vi tillot oss å kline til med en ganske rocka åpning, Sun-perioden satte det hele i gang både for Elvis og også for oss i denne fjerde konserten, da "Good Rockin’ Tonight" og "So Glad You’re Mine" satte an stemningen.

Radarparet Leiber/Stoller var også representert denne kvelden med både "Dirty, Dirty Feeling" og tittellåta til Elvis’ andre film "Loving You". Fra samme film kom også "Party" (veldig show å få gjøre den igjen, NJS hadde den på "Get It On"-skiva) og ved "Summer Kisses, Winter Tears", tror hverken Stephen eller jeg har gjort akkurat denne før. Den aller første NJS-plata "Hold On!" hadde både "Good Rockin’ Tonight" og "My Baby Left Me", så dette er låter som sitter godt inne.

Stephen var innom to gamle country-favoritter som Elvis blåste liv i på 70-tallet; "Make The World Go Away" og "Welcome To My World", mange husker kanskje denne siste som storslager her hjemme med Jim Reeves. "It’s Over" kommer kanskje også i denne kategorien, låter Elvis blåste liv i på 70-tallet, nok en gang fikk vi her en strålende opplagt Stephen med fullt trøkk!

Kanskje ikke så mange er klar over at Elvis også hentet låter fra de store musikal-gutta. Cole Porter skrev musikken til filmen "High Society", der Bing Crosby og Grace Kelly hadde en megahit med "True Love" i 1956. Året etter var Elvis på plass med sin versjon, og helt i slutten av karrieren gjorde han til og med en versjon av Andrew Lloyd Webbers "It’s Easy For You", et av flere høydepunkter fra Stephen denne kvelden.

"Little Sister" har vært en av gjengangerne på oppfordringslista, og her kom den endelig med. Jeg føler Doc Pomus og Mort Shuman på tidlig 60-tall på en måte overtok etter Leiber/Stoller som leverandører av de flotteste Elvis-originalene, både som single-hits, som denne, og til album som "Pot Luck", der Pomus/Shuman var uvanlig sterkt representert Stephen etterlyste noen blues-baserte pianolåter, og det var klart for Titus Turner’s "Tell Me Why", husker jeg fikk gåsehud ved leksebordet da jeg hørte denne første gang på radioen. I nærheten av samme stil fikk vi tatt "I Need You So", en litt bortgjemt perle i Elvis’ 50-talls katalog, og vi fikk til og med tatt en tur innom New Orleans, siden "Blueberry Hill" nok alltid vil forbindes med Fats Domino. Når det er sagt, så vet jeg at The Fat Man Himself ofte tilegnet denne låta fra scenen nettopp til Elvis, tydeligvis stolt over at Selveste også hadde gjort denne etter at Fats hadde hatt sin egen megahit med samme låt.
Så vender jeg stadig tilbake til Don Robertson. Denne gangen fikk jeg gjøre en av mine desidert største favoritter fra denne stemningsfulle låtskriveren. Jeg kicka på "There’s Always Me" allerede da den kom i 1961, husker jeg etter hvert var ganske stolt da jeg hadde klart å plukke pianospillet derfra, også med de riktige akkordene. En annen låt som snurra på spiller’n mye i barndommen var Otis Blackwell’s "Make Me Know It", åpningslåta på det fantastiske "Elvis Is Back!2-albumet, en all-time favourite hos meg. Tror dette også ble en førstegangs framføring fra meg.
Fra de legendariske ’69-innspillingene hentet vi fram en felles favoritt i "True Love Travels On A Gravel Road", en like felles favoritt var "Love Letters", en låt Elvis spilte inn i to forskjellige versjoner med mange års mellomrom, og som vi denne kvelden, etter mange oppfordringer, også fikk gjort.
Stephen ba meg gjøre en av mine egne låter, siden det er en låt som forteller litt om et første møte med Graceland, da vi satte på blinkersen og svingte inn til venstre for å få et første møte med dette ikoniske huset. En opplevelse som endte opp med låta "Graceland", som NJS spilte inn mange år seinere. Og siden jeg først hadde tatt med gitaren, var det jo på sin plass å hylle Bob Dylan som på denne dagen hadde release på sitt nye album "Rough And Rowdy Ways". Nobelprisvinneren har også fått låtene sine spilt inn av Elvis, kanskje særlig var det Elvis-versjonen av "Don’t Think Twice, It’s All Right" som overrasket verden. Elvis opprinnelige 13-minutters jam måtte redigeres ned, men denne kvelden fikk jeg da levert de fire original-versene slik Dylan skrev dem.
En liten avdeling med Elvis’ samtidige låtskrivere, som Danny O’ Keefe, Willie Nelson og Paul Simon fulgte Dylan-innslaget, vi tok med det "sensurerte" siste verset i "Good Time Charlie’s Got The Blues". "Funny How Time Slips Away" fulgte, men først etter en oppfordring fra meg; "Bridge Over Troubled Water", som Stephen leverer med virkelig pondus, og der vi får leke litt Simon and Garfunkel i siste verset …
Også denne kvelden ble det tid til et par innslag på sparket der og da. Da vi fikk oppfordring på de tyske linjene i "Muss I Denn" ("Wooden Heart"), kunne vi ikke motstå fristelsen. Vi fikk også sendt en ganske så impulsiv hilsen til kollega Paal Flaata som nettopp hadde utgitt "Suppose" som digitalsingle, en hilsen som da besto i vår versjon av – nettopp: "Suppose".
Elvis sluttet som kjent av sine konserter de siste 9 årene med "Can’t Help Falling In Love", og joda, dette er en låt å bli glad i, det er lett å henge seg på med samme avslutningsnummer, også i alle våre sommerkonserter.
Takk for følget gjennom disse fire konsertene.
Kanskje kommer vi tilbake ved en senere anledning.
Till’ then, en riktig god sommer til dere alle!

 

Sist endret: 31 juli 2020 NJS-Booking:  Tlf.: 22 37 14 73  Web-Master: Tom Sunde